Takk for meg!

Da har jeg kommet til siste kapittel av denne spennende, dog noe stressende reisen.

Jeg føler at denne prosessen har lært meg en god del. Både om det å være «en blogger» og om å disponere tid, noe jeg ikke kan påskryte meg å ha gjort på en god måte. Her er et sitat fra mitt første blogginnlegg:

Jeg skal legge ned mye arbeid i denne bloggen, sette av nok tid til å skrive innlegg, slik at jeg ikke ender opp
med å skrive alle innleggene på én dag. Det gjelder vel å unngå de såkalte skippertakene før eksamen.

 Vel, her kan jeg bare legge meg flat og si at jeg ikke har fulgt mine egne råd, så mitt nåtids selv har altså motsagt mitt fortids selv. Men; for å bedre mitt rykte, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har lagt ned mye arbeid i hvert blogginnlegg. De fleste blogginnleggene har i stor grad engasjert meg.

Jeg sitter vel igjen med følelsen av å ha sviktet meg selv. Jeg ser nå at jeg hadde spart meg for mye stress hvis jeg bare hadde blogget kontinuerlig, altså hvis jeg hadde sittet meg ned og begynt å blogge like etter at en oppgave var publisert i Fronter. Likevel finner jeg faktisk ett positivt aspekt ved min skippertaksløsning; nemlig at jeg ved å produsere flere blogginnlegg tett innpå hverandre, kan hente inn ferske kunnskaper fra det forrige innlegget og anvende de i det nyeste.

En tidligere karriere som blogger – et forsprang? Neppe
Tidligere har jeg disponert opptil flere blogger, så min første tanke da jeg fikk tildelt denne oppgaven lød noe i denne duren: Hm, dette blir jo ikke så verst. Dette har jeg jo gjort mange ganger før! Men jeg tok feil. Min tidligere bloggerfaring hjalp meg ikke noen vei med denne bloggen, da jeg i mine forrige blogger kun skrev om mat, venner og klær (typiske tema for rosabloggere).

Utfordringer og utvikling
Jeg synes det har vært vanskelig å kombinere en personlig skrivestil med velformulerte ytringer rundt viktige temaer, men føler likevel at jeg etter ti blogginnlegg har fått dette til på en noenlunde bra måte. Jeg har i tillegg blitt flinkere til å inkludere illustrerende bilder i blogginnleggene mine. I begynnelsen var jeg usikker på hvilke type bilder som på best mulig måte ville gi teksten en «feature», om jeg skal bruke mediefagspråket.

 

Jeg skal med denne listen nevne noe av det jeg har lært i løpet av dette semesteret:

– Jeg har fått mye innblikk i hvordan de digitale plattformene oppstod og hvilke samfunnsmessige problemer de kan føre med seg.

– Etter hvert har jeg lest et uvisst antall artikler (de fleste på engelsk) som jeg har lært meg å vise til og trekke ut sitater fra på en så god måte som mulig, i følge meg selv.

– Da jeg skrev innlegget Facebook og andre sosiale medier leste jeg mye om virksomheters markedsføring via sosiale medier, og lærte mye nytt der, blant annet om hvordan de kobler de ulike plattformene sammen ved bruk av lenker.

– Da det var tid for å analysere en nettside, lærte jeg om hvordan samspill mellom farger og tekst har mye å si for helhetsinntrykket. Jeg analyserte bloggen Passion 4 Baking, hvor alle delene av den semiotiske flaten står i stil til hverandre.

– Videre så jeg på nettmedienes potensiale og fant ut hvor mange muligheter som faktisk finnes på nett, i motsetning til på papir.

– Jeg har lært om ulike journalistiske virkemidler.

– Før jeg begynte denne bloggen, hadde jeg aldri før hørt om «gamification», men ser nå at vi er omringet av dette fenomenet.

Om jeg kommer til å blogge videre får vel tiden vise. Det neste på jeg har på agendaen nå er i alle fall å øve til to eksamener, før jeg slenger på meg sombreroen og tar sommerferie!

Meg i en sol

Foto: produsert i Photoshop CS6 av meg selv.

God Sommer!

 

 

Advertisements

Gamification

Jeg skal i løpet av dette innlegget ytre meninger og besvare ulike spørsmål knyttet til konseptet «gamification». Men før jeg setter i gang med det, vil jeg gjerne forklare kort hva konseptet innebærer.

Gamification eller spillifisering ble skapt av den britisk-fødte programmereren Nick Pelling i 2002 , men ble ikke verdensomspennende før i 2012 (kilde: Wikipedia. URL: http://en.wikipedia.org/wiki/Gamification#History). Konseptet går ut på at en anvender spillelementer i sammenhenger som ikke har noe med spill å gjøre. Tanken bak spillifisering er å engasjere og motivere mennesker/spillere til å oppnå sine mål.

Ved å ta for seg for eksempel hverdagslige gjøremål og forvandle dem til noe gøy, hjelper det til å motivere og engasjere brukerne. Spillifisering blir også brukt av bedrifter til å engasjere kunder, da engasjerte kunder er mest trolig til å anbefale noe de har en dypere interesse for. I dagens samfunn finner du spillifisering nesten over alt: i skolesammenheng, på treningssenteret, hos bedrifter, for å nevne noen. Nike har blant annet skapt en app med navnet Nike+ som skal hjelpe brukere til å oppnå deres fitnessmål. Denne løsningen har per dags dato over 28 millioner brukere.

 

Jeg har etter hvert opparbeidet meg noen tanker rundt trenden:

Først skal jeg snakke om hvordan holdninger mot visse hverdagslige ting endres gjennom gamification.

Fun can obviously change behavior for the better.
The Fun Theory

Jeg synes det er bra at typiske uengasjerende hverdagslige gjøremål spillifiseres og at de på denne måten blir gjort mer interessante. Jeg tror ærlig talt at dette vil minske flere samfunnsproblemer, som for eksempel miljøproblematikk og generell latskap. Jeg skal nå komme med et godt eksempel på et kjedelig gjøremål som har blitt transformert til noe gøy. The Fun Theory er et initiativ tatt av Volkswagen. Her kan personer/bedrifter sende inn sine bidrag til hvordan å skape en bedre hverdag ved bruk at gøye og nye metoder. På nettsiden fant jeg blant annet denne kortfilmen:

Film hentet fra youtube.com, via The Fun Theory

Bottle Bank Arcade Machine har alle de samme funksjonene som en vanlig container for glassflasker, bare at den er mye gøyere. I videoen ser du hva som har blitt gjort med enheten for at den skal være spennende for brukerne. Og dette har jo tydeligvis gitt resultater! I løpet av bare én kveld ble flaskebanken brukt av over hundre personer.

Her er flere bidrag:

Film hentet fra youtube.com, via The Fun Theory

 

Film hentet fra youtube.com, via The Fun Theory

 

 

Hvordan kan spillmekanikk bidra til å løse en kommunikasjonsfaglig utfordring?

I The Guardian, under Web Development, finner man en interaktiv artikkel som omhandler flyktningers hverdag. I den spillifiserte artikkelen blir man tildelt en identitet, samt informasjon om stedet der du befinner deg. Man skal ut i fra tildelt informasjon om omstendighetene velge i hvilken retning man vil flykte. Deretter kommer det opp en ny boks som forteller noe om hva den valgte veien vil ha å si for livet ditt deretter. Det kommer hele tiden nye veier, og med nye veier; nye valg å ta.

Screenshot 2014-05-12 16.22.51

Skjermdump hentet fra The Guardian (URL: http://www.theguardian.com/global-development/ng-interactive/2014/jan/refugee-choices-interactive)

Jeg tror intensjonen til skaperne av denne artikkelen er å bevisstgjøre oss ikke-flyktninger. Jeg tror at hvis dette får nok oppmerksomhet, kan det absolutt være med på å løse kommunikasjonsfaglige utfordringer. Vi får, ved å ta disse valgene, en større innsikt i hvordan livet som flyktning er. Jeg tror det vil hjelpe mennesker med å se ting i et større perspektiv. Jeg tror dessverre ikke at en slik artikkel vil endre på flyktningenes situasjon med det første, men det tror jeg heller ikke er den bestemte meningen med spillifiseringen. Det er som sagt å bevisstgjøre, tror jeg da.

Hvis du går inn på denne lenken, får du se en video om spillet Foldit, utviklet ved University of Washington (2008) av avdelingen for spillvitenskap, i samarbeid med biokjemisk avdeling. Spillet går ut på å sette sammen proteiner, hvor de som får mest poeng, får «arbeidet» sitt videresendt og undersøkt av forskere. I 2011 bidro 46 000 deltakere til å, i løpet av kun ti dager, løse et problem forskere hadde prøvd å løse i femten år. De fant ut hvordan et nøkkelprotein kunne være med på å kurere HIV.

Er det for vågalt å si at gamification kan redde verden?! Det er det nok, men kanskje bare foreløbig…? Det blir spennende å følge med på utviklingen.

Ellers tror jeg at gamification har en betraktelig stor innflytelse på mange mennesker. Både for å forbedre dem selv og får å sette lys på verdensomfattende utfordringer.

Gamification som fokuserer på bedrifters og enkeltpersoners mål

Vi mennesker har et behov for en slags anerkjennelse, eller en belønning, for våre gode gjerninger, noe gamification bidrar til å gi. Og her er det ikke snakk om belønninger i form av poeng, slik som man får i spillverdenen. Belønningene fungerer på et dypere, mer følelsesmessig plan.

I flere bedrifter, som for eksempel i IT-selskapet DirecTV, motiveres de ansatte til å ta risker ved hjelp av gamification. Du kan finne nærmere informasjon her (URL: http://www.citeworld.com/article/2115637/social-collaboration/directv-game-jive-thrive-sparkologee.html).  I følge selskapets SVP (Senior Vice President), Sven Gerjets, trengte DirecTV en kulturforandring for å fjerne frykten for å mislykkes. Ved å oppfordre ansatte til å ta risker og til å starte innovative prosjekter, bidro dette til forbedringer hos både enkeltpersoner og for hele bedriften.

directv-f12ipad_0-100254881-primary.idge

Det interne spillet ble kalt F12. Foto: citeworld.com (URL: http://www.citeworld.com/article/2115637/social-collaboration/directv-game-jive-thrive-sparkologee.html


Finnes det noen områder der gamification er uegnet som virkemiddel?

Jeg har enda ikke funnet sterke eksempler på områder der gamification er uegnet som virkemiddel. Men jeg kan si dette: Hvis gamification ikke blir gjennomført på riktig måte kan det virke i en negativ retning istedenfor i en positiv. De som anvender spillmekanismer må vite nok om spilldesign til at det blir utført på en måte som passer til spillifiseringens formål.

La oss si at en bedrift som selger aksjer bruker gamification for å bedre de ansattes arbeidslyst, slik at de oppnår høyere salgstall. Vil da konkurransen blant de ansatte bli viktigere enn å være troverdige overfor sine kunder? Vil de allerede overfladiske bedriftene bli enda mer overfladiske og salgsorienterte med gamification som virkemiddel? Hvis spillifiseringen blir gjennomført på en dårlig måte, tror jeg kanskje at nettopp det jeg nevnte ovenfor vil være utfallet, men hvis de konsentrerer seg om andre aspekter av salgsyrket, tror jeg at de vil oppnå helt andre resultater, med fokus på den enkelte selger. Jeg ser for meg at det blir utført på denne måten: spillifiseringen vil fungere som en «coach» som trener de ansatte opp til å nå sine personlige mål knyttet til kundebehandling. Konsentrasjonen ligger på hvordan de skal snakke til kunder, for å både gjøre opplevelsen bedre for kunden og dem selv – for når kunden har det bra, har du det bra. Dette innebærer nok i lengden at man oppnår høyere salgstall.

Så nei, på dette punktet har jeg ingen eksempler på områder der gamification absolutt ikke fungerer som virkemiddel.

For å komme frem til en konklusjon, skal jeg gå litt tilbake til gamification for å bedre oppførsel. Det er der, samt innad i bedrifter (hvis det blir gjort med riktig fokus så klart) jeg ser den lyseste framtiden. Jeg synes også Nike+ (med alle deres 28 (+) millioner brukere) er et framragende eksempel på vellykket bruk av spillmekanismer i andre sammenhenger enn i spillverdenen. Jeg ser for meg en eksplosjon av spillifiseringer i årene som kommer. Og noen av dem kommer til å forandre liv.

– Jeg har valgt ut DEG til å få ti millioner! Men først må du gjøre et par ting for meg..

Da internett kom på 1980-tallet, var tanken å kun bruke det på forskning. Det var derfor liten fokus på sikkerhet, noe man senere fikk svi for, da studenten Robert Tappan Morris jr. i 1988 konstruerte et selvkopierende program (senere omtalt som «Internett-ormen av 1988». Han klarte med dette programmet å infisere hele 6000 datamaskiner, noe som forårsaket overbelastning på nettet. Det tok flere dager, og en ubestemt pengesum, å rydde opp i kaoset.

Etter denne sikkerhetskrisen ble et team dannet: CERT (Computer Emergency Response Team) var navnet. Deres oppgave var å ta ansvar for logistikk under krisesituasjoner, og de har siden 1988 taklet tusenvis av sikkerhetsproblemer.

Gisle Hannemyr skriver om flere slike sikkerhetstruende situasjoner på internett i sin bok Hva er Internett (“Kritikk” i Hva er Internett. s. 67-86. Oslo: Universitetsforlaget AS. 2005). Han kommer med flere eksempler på internettsvindler som personer kan bli utsatt for hvis de ikke forholder seg kritisk til informasjon.

Flere svindlere sender ut e-poster hvor de utgir seg for å være din egen nettbank, kjente nettbutikker (som Ebay) eller betalingsformidlere (som PayPal). E-posten har en troverdig avsenderadresse, og er utstyrt med selskapets logo. Det de skriver er gjerne ting som dette:

– Det har oppstått et sikkerhetsproblem, noe som har medført en midlertidig stenging av bankkontoen din. Vi ber deg derfor om å dele kontonummer og passord med oss, slik at vi så raskt som mulig får løst problemet.

Denne typen svindling kalles phishing ettersom svindlerne «fisker» etter informasjon.

Screenshot 2014-05-12 11.22.24

Skjermpump fra artikkelen Beware of Phishing Scam (URL: https://its.binghamton.edu/security/phishing).

 

Hannemyr skriver videre at det er vårt ansvar å være oppmerksomme på slike ting. Han har blant annet laget et oppsett med ni regler, omtalt som «de 9 nettvettreglene», som skal hjelpe internettbrukere til å bruke nettet på en mer kildekritisk måte. Jeg skal skrive ned de reglene jeg mener er mest relevante for dette innlegget.

– Vær varsom med hvor du legger igjen e-postadressen din. En rekke nettsteder som krever at du «registrerer» deg med en mailadresse, selger den videre til søppelspredere.

– Gi aldri fra deg passord, PIN-koder eller annen personlig informasjon, verken over telefon eller via webskjemaer.

Slik jeg ser på det, er disse reglene nokså grunnleggene. Flere vil nok tenke på dem som «unødvendige» å skrive ned fordi de allerede vet dette. Vi gir jo aldri bort passord til andre, det er noe vi som individer bare ikke gjør.

Men likevel skjer det ting som tyder på det motsatte. Det har lenge vært en trend på Facebook å «facerape» venner. Det vil si at man på en eller annen måte (sannsynligvis at man, på et annet tidspunkt, har fått passordet direkte fra «offeret») har klart å logge seg inn på kontoen til noen andre, og at man deretter går inn og «tuller» med facebookprofilen til vedkommende. Dette gjør man ved å for eksempel legge ut et lite flatterende bilde eller ved å skrive en tullete/pinlig status. Dette er absolutt ikke det verste som kan skje ved utdeling av personlige passord, men viser likevel klart og tydelig hvordan slik informasjon lett blir misbrukt.

 

– Forhold deg kildekritisk til sosiale medier

Sosiale medier som Twitter og Facebook er perfekte plattformer for spredning av feilinformasjon. Dele-kulturen på disse mediene er enorm. Derfor skal det ikke mye til før feilinformasjon blir spredd. Grunner til dette er at man stoler på sine facebookvenner, og at man av den grunn ikke vil forholde seg særlig kritisk til informasjonen som blir delt av dem. Niels Ebdrup skriver i artikkelen Forhold deg kildekritisk til sosiale medier publisert 23. mars 2014 at: Du stoler på vennene dine. Men det betyr ikke at alt de deler på Facebook er sant. 

Store konsekvenser kan komme av mangel på kildekritikk mot venner. I Ebdrups artikkel finner vi et eksempel på hvilken innvirkning deling av feilinformasjon kan ha på finanskursene. 22. januar 2013 ble det nemlig spredt et rykte på Twitter om at direktøren for Deutsche Bundesbank, Jens Weidmann, skulle gå av. På grunn av dette tapte euroen 0,55 prosent i verdi overfor dollaren. Selv om ryktet kun var et rykte, påvirket det likevel finanskursene kraftig.

I dag kan alle dele informasjon – helt gratis, og hvis informasjonen man deler skulle være feilaktig er ikke eventuelle konsekvenser delerens ansvar. Så for å sørge for at en hendelse lik den ovenfor ikke skjer igjen, er det viktig å være kritisk til informasjon som blir delt via plattformer som Twitter. Atferdsforsker ved Roskilde University, Pelle G. Hansen, påpeker at man alltid bør finne kilden til enhver informasjon og at man bør stille utdypende spørsmål før man deler. For tiden forholder vi oss til all kunnskap på nettet som om den har blitt sjekket av journalister eller forskere.

Er vi rett og slett blitt for late til å være kildekritiske? Det virker som om man i dagens samfunn ikke er så opptatt av, eller at man ikke har tid til å finne kjernen til det man leser lenger. Mange har et så tett forhold til del-knappen at de nesten aldri nøler før de trykker på den. Selve aktiviteten «å dele» har blitt viktigere enn å faktisk formidle noe viktig og ikke minst; riktig.

Jeg vil gjerne hjelpe til med å sette denne problematikken i et enda skarpere lys. Dette er viktig for internettet- og sosiale mediers fremtid. Hvis ikke internett skal være basert på svindlerier og misinformeringer, burde vi bevisstgjøres . Jeg har ikke så mange nye råd å formidle til dere, annet enn; vær kritiske! Sett spørsmål ved ting dere er usikre på! Om sist, men ikke minst: Ikke gi ut passordet ditt til «Hans» på hjørnet.

Journalistikkens form på de digitale plattformene

I en kronikk, publisert den 13. februar på aftenposten.no skriver frilansjournalist Fredrik Drevon om en ny medietrend. Nemlig klikk-klikk-klikk-trenden.

Mediene trenger trafikk. Denne trafikken kommer ved klikk. Derfor starter nettsaker med denne, dette, derfor, slik, her. Dette er den viktigste medietrenden akkurat nå.

De mediehusene som gir oss lesestoff gratis, er avhengige av klikk for å tjene penger. Journalistenes inntekter avhenger av klikk. Annonser ligger perfekt plassert for at vi som lesere skal trykke inn på de, og dermed sørge for at de tjener penger. Jo flere lenker som ligger ved siden av en artikkel, desto flere klikk. Drevon skriver også om hvilke plattformer som etter hvert kommer til å bli de mest populære. Sjekk hvilke plattformer som vant. Disse plattformene heter nettbrett og mobil. Dette er jo plattformer hvor man vil sjekke nyheter imens man er i farten, og at man da gjerne ikke har tid til lange reportasjer.

phone and tablet

Foto: Google (kilde: http://i.stack.imgur.com)

Hvis jeg har forstått denne medietrenden riktig, er altså klikk viktigere enn kvalitet. Noe jeg synes blir å selge seg for dårlig. Nå er liksom den eneste måten avisene kan sanke inn lesere på, ved bruk av fengende overskrifter og store bilder, etterfulgt av korte tekster uten noen videre mening. I Drevons kronikk Slik banaliseres mediene står det at journalistikk på de digitale mediene i dag skal bestå av korte, gjerne lettleste, setninger. På denne måten slipper jo journalistene å forbrenne en eneste hjernecelle. De bare drar frem 15-20 korte setninger og en overskrift som starter med denne, derfor eller slik, og vips, så har de en ferdig artikkel.

Jeg fatter ikke poenget med denne lettvinte utgaven av journalistikk. Kan ikke en avis bli lest fordi det er en avis som tilbyr høy kvalitet og undersøkende journalistikk? I dag produserer nettmediene artikler som er aktuelle for alle. Men er det det vi virkelig vil ha? En kan jo forstå at avisene på denne måten når ut til en større målgruppe. Men nå er det jo slik at folk flest vil lese om noe som faktisk interesserer dem. De vil lese noe av substans, og det finner en som oftest ikke i artikler som «appellerer til alle».

Jeg synes det er irriterende hvordan journalistikken har mistet sin essens. Selvsagt finnes det fortsatt mye god, undersøkende journalistikk, både I papirform og i nettutgaver. Jeg synes bare den «nye trenden», som Drevon kaller den, strider imot mye av det journalistikken står for. Formen journalistikken i dag har tatt på de digitale plattformene er nesten som en fornærmelse mot «ekte» journalistikk.

Net neutrality og webbens fremtid

”The Wide Web” fylte jo 25 år i år, nærmere sagt den 12. mars. Og vi forstår nok alle at et så stort fenomen vil føre med seg et mangfold av utfordringer. Til nå har internett vært nokså nøytralt. Et nøytralt internett vil si at nettilkoblingen skal behandle alle internettjenester likt.
Før jeg går nærmere inn på begrepet net neutrality, skal jeg kort forklare hva bandwidth er. Bandwidth, eller bits per sekund (bps), er hvor mye data som blir overført fra ett sted til et annet i løpet av en gitt periode (vanligvis ett sekund). Disse to begrepene er koblet sammen fordi net neutrality i prinsippet går ut på at alle nettsider skal motta like mye bandwidth.

240px-Network_neutrality_symbol

Logo hentet fra Google (kilde: Wikipedia). 

De som regulerer hvor mye bandwidth de ulike nettsidene skal motta er de såkalte ”Internet Service Providers”(ISP). Dette er selskaper som Comcast, Verizon og AT&T. Det er disse som gir deg internettilkobling. Slike selskapene er imot net neutrality. De vil behandle nettjenester ulikt, slik at de kan ta betalt fra internettbrukere ut i fra hva de ser på(http://theopeninter.net). Jeg skal i dette innlegget fokusere på Comcast.

Comcast-Logo-e1395154638802

Logo hentet fra Google (kilde: http://blogcenter.readingeagle.com)

I denne artikkelen av Whitson Gordon på lifehacker.com står det skrevet: Your electric company has no say over how you use your electricity – they only get to charge you for providing the electricity. Og slik burde det være. Comcast burde ikke påta seg flere rettigheter enn de har bare på grunn av deres rolle som internettforsørgere. Men det prøver de altså å gjøre ved å kjøpe opp videotjenester, som for eksempel Hulu. De favoriserer egne nettsider i stedet for å gi alle nettsteder like mye nettilkobling.

 

Webbens fremtid – utfordringer
I lys av Comcast sin internettfilosofi skapes det naturligvis konflikter mellom de som er for net neutrality og de som er imot. Comcast sa i en konflikt med Netflix at nettsiden er en enorm trafikkbyrde. Her kom det frem at Comcast ville at Netflix enten skulle oppdatere hele deres infrastruktur, eller kreve mer penger av sine kunder. Netflix sitt motargument i denne diskusjonen var at Comcast distribuerer internettet, og at det er deres brukere som kommer med forespørsler om ekstra bandwidth for tjenestene de vil bruke. Så i bunn og grunn legger de skyld over på Netflix, når det egentlig er dem selv som står for store deler av internettrafikken. Hvis net neutrality forsvinner, ser det best ut for de som har penger. Det er jo ikke noe problem for storsuksessen Netflix å betale Comcast for ekstra bandwidth, men for mindre nettsider som Newsvine.com , ser ikke fremtiden like lys ut.

 

I denne diskusjonen, som i flere andre diskusjoner, finnes det en tredjepart. Denne parten er The Federal Communications Commission (FCC). De prøver å sette grenser for ISPene, med en agenda om å holde internettet åpent og stoppe store selskaper fra å diskriminere mot ulike typer nettsider og nettjenester.

 

Da Comcast i 2009 ville slå seg sammen med NBC Universal i 2009, skjønte FCC at dette kunne by på problemer. Derfor måtte Comcast og NBC Universal inngå flere kompromisser for å kunne fusjonere. Comcast sa ja til å begrense kontroll over ulike selskaper, blant annet News Corp, Disney, i tillegg til streamingsiden Hulu – men fortsatt får Comcast og NBC Universal lov til å ha en viss finansiell kontroll over siden (Kristen Hamill, http://money.cnn.com, 2011).

 

Som jeg leste på lifehacker.com i en artikkel skrevet før sammenslåingen, er konsekvenser av denne fusjonen at siden Comcast eier NBC Universal, vil ikke-brukere oppleve å bli utelatt. Dette gjelder også for mindre, «up and coming», nettjenester. Disse tjenestene har liten kapital, og dermed ikke kapasitet til å betale ISP-selskapene for mer bps. Dette fører til at de ikke rekker å bli store nok for omverden til å legge merke til dem. De vil ikke lenger ha noen betydning i den store internettdammen. Enda et utfall av en slik kontroll, er at det ikke lenger vil være konkurranse mellom de enkelte nettjenestene. Comcast, samt andre ISP-selskaper, kommer til å bestemme hvilke nettsteder som vil være populære. Comcast har foreslått å lage noe kalt ”Service Packages” som internettbrukere kan kjøpe. Disse pakkene kan inneholde for eksempel Netflix, Facebook og YouTube. Ved å ha en slik pakke, gis det større bandwidth til de utvalgte tjenestene.

Access packages_net neutrality

Foto: theopeninter.net.

Men er dette virkelig Comcast sin løsning på et valgfritt internett? Å gi brukerne et utvalg av nettsider som de kan kombinere som de vil? Et lite utvalg av nettsider som allerede har blitt plassert i pakker av ISP-selskapene.

 

Jeg er ikke interessert i et ISP-kontrollert internett, så her skal jeg komme med noen gode grunner til å beholde nøytraliteten:

 

–       Et åpent og gratis internett gir rom for kreativitet og innovasjon.

–       Den nødvendige konkurransen mellom enkelte nettsider vil fortsette å eksistere.

–       Ingen nettjenester vil bli diskriminert.

–       Et åpent og gratis internett gir større ytringsfrihet.

–       Vi blir ikke tvunget til å velge.

 

Nettmedienes potensiale

Det er flere faktorer som utgjør forskjellene mellom avisers papirutgaver og nettutgaver. Den første er muligheten for interaksjon. Nettmediene åpner for en tettere og hyppigere kommunikasjon mellom sender og mottaker. Flere lesere benytter seg av kommentarfeltet under hver avisartikkel, og vil der kunne diskutere med både andre lesere og publikanten selv. Den andre faktoren er at journalistene kan publisere og oppdatere til alle døgnets tider. De har også stor tilgang til informasjon via internettet. Journalisten George Packer skriver om digital journalistikk i artikkelen Telling Stories About The Future Of Journalismnewyorker.com:

How is digital journalism different? Well, for one thing, Carr says, “Great digital journalists consume and produce content at the same time, constantly publishing what they are reading and hearing. And by leaving mainstream companies, journalists are often able to get their own hands on the button to publish, which is exciting and gratifying.” 

Twitter tilbyr blant annet mye informasjon i form av korte og konsise ”statuser” eller beskjeder. De fleste nettmedier befinner seg i dag på Twitter. Jeg vil tro at de på den måte lokker til seg flere lesere med korte, fengende overskrifter om en ny sak, samt med en lenke til avisens nettside. Et godt eksempel på en hyppig twitterbruker er Dagbladet. De oppdaterer twitterkontoen sin omtrent en gang i timen. Det at Dagbladet er så aktive på Twitter, kan være både positivt og negativt. Positivt med tanke på at deres følgere får med seg sakene på et forum hvor de befinner seg ofte (noen får varsler på mobilen om nye innlegg), og at de får sakene servert rett i fanget. De får muligheten til å luke ut de sakene de ikke vil lese om og bare konsentrere seg om det som er interessant for dem. Negativt med tanke på at kvaliteten på det som blir postet blir noe utvannet. I en status kan de skrive om et drap I Trondheim, så i neste status om Erna Solberg som ifølge pilot Ivan Karlsen er et naturtalent til å fly forsvarets Orion-fly.

Screenshot 2014-04-30 13.09.39

Skjermdump hentet fra Dagbladets twitterkonto 30.04.14.

Nettmediene utnytter sitt interaktive potensiale via blant annet blogging. Flere av journalistene har opprettet blogger i regi av nettavisene. Nettavisen.no har flere blogger som har nådd toppen av blogg.no sin rangering av blogger. Et eksempel på en slik blogg er stavrum.blogg.no, som per dags dato ligger på 7. Plass. Ved å ha egne blogger, får journalistene et eget forum som gir dem tillatelse til å fokusere på de sakene som engasjerer dem.

Screenshot 2014-04-30 13.13.30

Screenshot 2014-04-30 13.13.47

Skjermdump fra stavrum.blogg.no.

Dette skriver nettsiden www.onlinejournalismblog.com, opprettet av Paul Bradshaw, om journalistisk blogging:

Blogging provides an extra to invite people into your journalism and provide opportunities for them to contribute additional information, suggested avenues of inquiry, etc.

Journalistene  får kommentarer skrevet direkte til dem. Med dette får de en tettere kommunikasjon med sine lesere. Den tette kommunikasjonen vil gi leserne større evne til å påvirke hvilke temaer som skal bli tatt opp på bloggen.

Men så kommer spørsmålet: er det slik at hvem som helst i dag kan kalle seg journalist? Man kan ytre en mening om en sak, publisere det på nettet, og vips, så er man en journalist. Dette kan bli problematisk for de menneskene som faktisk er utdannede journalister. De som har strevet seg gjennom både en bachelor- og mastergrad, skal de liksom dele tittel med Mona på 37 som skriver om reservasjonsrett på mandag og hennes nye urtehage på fredag?

Multimedia i New York Times og Dagbladet

I dagens samfunn er omtrent alle på nettet. De fleste avisene har derfor valgt å opprette en egen nettutgave. Dette gir avisene flere muligheter og mer rom for kreativitet. Nettavisene åpner for videoreportasjer, lydfortellinger og en generell økning av kommunikasjon mellom formidler og leser. For å få en større forståelse av nettavisenes (da spesielt multimedia) omfang, har jeg lest pensumsartikkelen Transcoding the news: An investigation into multimedia journalism published on nytimes.com 2000 −2008 av Susan Jacobsen. Viktige momenter som hun tar opp, er at siden New York Times begynte med multimedia i nettavisen, har antall lesere økt betraktelig. New York Times har plassert ulike multimediakategorier inn i en pakke. Denne pakken består av; ‘Video’, ‘Audio’, ‘Slide Show’ and ‘Interactive Features’. Første gang New York Times introduserte multimedia på nettavisen nytimes.com var i år 2000. I dette studiet har Jacobsen sett på på multimedia pakker publisert mellom 1. Januar 2000 og 31. Desember 2008 på nytimes.com. I løpet av denne perioden produserte nytimes.com omtrent 25 000 slike pakker. 479 (1,9%) av disse ble evaluert. Tilfeldige pakker ble valgt ut fra nytimes.com sin søkemotor. De første åtte årene var det en stor årlig økning i antall multimediapakker.

 

Screenshot 2014-03-19 12.51.51
Figur fra Susan Jacobsens artikkel.

Å lage et nettformat ut av papiravisen har også sørget for en større interaksjon. Leserne kan kommentere artikler, og få respons fortløpende, både fra avisen og fra andre lesere. New York Times har også gjort det mulig å dele artikler via ulike sosiale medier som Facebook og Twitter. Dette har ført til at avisen har fått spredt sitt budskap til en mye større gruppe enn tidligere, da avisen bare fantes i papirutgave.

Screenshot 2014-03-19 14.45.09

Skjermdunk hentet fra www.dagbladet.no

Oppgaven min i dette blogginnlegget er å bruke det Susan Jacobsen har skrevet i sitt studie i en vurdering av Dagbladets bruk av multimedia. Det jeg legger merke til når jeg blar nedover både forsiden til New York Times og Dagbladet, er at New York Times er mer teksttung. Dagladet bruker store bilder i tillegg til tittel, mens New York Times ofte viser tittel i tillegg til en liten ingress. NYT integrerer en ‘comment-button’ løpende i teksten, noe jeg synes er en veldig god idé.

Screenshot 2014-03-19 14.59.21

Skjermdump hentet fra www.nytimes.com (URL: http://www.nytimes.com/2014/03/19/world/europe/if-not-a-new-cold-war-a-distinct-chill-in-the-air.html?_r=0)

Da blir leserne mer oppmerksom på det faktum at man kan kommentere artikler. I Dagbladet må man scrolle helt neders på siden for å komme til kommentarfeltet. For å kommentere en artikkel, vil en jo uansett lese hele teksten, men iblant kommer man over noe diskuterbart i løpende tekst, og da gjør den kommentarknappen det mer lettvint å kommentere. Når jeg blar nedover forsiden til Dagbladet, er det et overtall av tekstreportasjer – og artikler. Jeg går inn på noen artiklene, og synes at det der mangler multimedia. En video er ikke alltid nødvendig, men et ’Slideshow’ hadde utfylt mange av reportasjene bedre. Så synes jeg også det er dårlig at Dagbladet bare viser (ved hjelp av et ikon ved siden av tittel) at det er video i reportasjen når det gjelder db-tv-filmer. Altså filmer som ligger under kategorien Dagbladet-tv til høyre øverst i margen.

Multimedia i Dagbladet gir også mulighet for deling av artikler via Facebook og Twitter. Under artikkelens hovedtittel, finner man en knapp for Facebookdeling, en for Twitter og en anbefalingsknapp (via Facebook). Jeg synes plasseringen av knappene er riktig. Som i de fleste andre nettaviser, som for eksempel NYT og BT, er delingsknappene plassert på toppen av artikkelen.

Nytimes.com har flere bildefortellinger enn Dagbladet.no. Bildefortellinger har i flere tilfeller en større effekt enn det en vanlig artikkel har. De gir rett og slett et bedre, et tettere bilde av virkeligheten. Tekst kan fortelle mye om verden, men noen ganger vil en bildeserie gi en mye større virkelighetsforståelse, avhengig av kontekst så klart. Men det som er med både nytimes.com og dagbladet.no, er at man må abonnere på nettavisen for å få tilgang til de multimediabaserte artiklene.